Myopraktikk
Muskler og facia i myopraktiske behandlingskjeder
Når du studerer kroppens muskler, kan du se at alle kroppens muskler er omgitt av bindevev (fascia) og det blir tydelig at der fascia til en muskel slutter, begynner neste muskels fascia i en sømløs forbindelse. En muskel jobber aldri alene, men samarbeider i mønstre, gjerne i lange kjeder som skaper dynamiske bevegelser og holder kroppen stabil.
Det er disse samarbeidende muskler i samme kjede og som deler lineære fasciaforbindelse samt, direkte og indirekte, deler nervebaner, blod og lymfeårer som kalles myofasciale kjeder, muskelfasciekjeder eller bare muskelkjeder.
Tom Mayers har beskrevet disse kjedene og omtaler disse som Anatomy Trains.
Fascia kan på mange måter sammenlignes med det vi finner igjen i en klementin.
Det hvite laget som fester til skallet og som strekker seg inn i klementinen, deler frukten opp i båter som vi kan skille fra hverandre, og som gjør at båtene holder formen sin og ikke faller fra hverandre.
Fascia forbinder også muskler som ligger over hverandre, og ikke bare de som ligger etter hverandre i en tydelig kjede. Denne forbindelsen fører til at flere muskler samarbeider i ennå større områder og på tvers av muskelkjedene i det vi omtaler som myopraktiske behandlingskjeder.
Om man fjerner alt annet i kroppen, ville man kunne se tomrom i fascia der muskler, organer og andre strukturer hører hjemme.
Fascia ligger også rundt nerver og kar samt strekker seg inn i musklene og omslutter hver enkelt muskelfiberbunt.
Fascia er derfor det samme vi kan se som marmorering i alt kjøtt som f.eks. når vi skjærer kjøtt til middagen.
Det er fascia som binder musklene sammen til muskelkjeder og myopraktiske behandlingskjeder.
Fascia er altså et sømløst komplekst nettverk av bindevev som dekker bein, muskler og organer og holder disse på plass, samt overfører kraft fra musklene til skjelettet.
En myopraktikkbehandling innebærer at man hovedsakelig ved hjelp av myopraktorens albue, med dype, «tunge» drag, tverrer muskler og behandlingskjeder, hovedsakelig på skulderblad, i bekkenkanten og i lysken.
Et intramuskulært overtrykk, en myose (muskelknute), danner en hevelse man kan observere på hudoverflaten. Skjevstillinger mellom kroppens høyre og venstre side kan også være indikasjoner på hvilke muskler som er involverte. En hevelse er et referansepunkt vi palperer, og ofte kan man se avflatninger eller søkk rundt en hevelse. Referansepunktene er ofte ømme og palperes før og etter behandling for å kontrollere om man har fått tatt ut spenningene.
Betennelse eller økt intramuskulært væsketrykk?
Et økt intramuskulært trykk med frisk vevsvæske blir ofte forvekslet og feildiagnostisert som betennelse. Begge tilstander genererer økt trykk, hevelse og trykk på nervereceptorene og blir derfor ofte forvekslet.
Ved et økt intramuskulært trykk med frisk vevsvæske, gjør mangelen av vanlige bettenelsesreaksjoner og betennelsesveske at betennelsesdempende medikamenter ikke vil ha noen virkning.
Det finnes flere forskjellige behandlingskjeder i myopraktikk som omfatter hele kroppen, og som hver har fått navn etter hvilken muskel som i all hovedsak behandles.
En behandlingskjede er enkelt fortalt virkeområde for behandlingspunktet. I motsetning til en anatomisk muskelkjede kan en behandlingskjede bestå av f.eks flere muskelkjeder sammen, deler av muskelkjeder sammen osv osv.
Vi ser at når man, på riktig måte, tverrer et behandlingspunkt på skulderblad som f.eks. m.infraspinatus behandlingskjede, så eliminerer dette oftest spenninger og myoser ut i resten av behandlingskjeden. M.erector spinae (ryggstrekkeren), hamstring-muskulatur og m.gastrokneminus (bakleggsmuskelen) på behandlet side av kroppen blir også blir betydelig mer fleksibel, mindre ødematøs og hyperton, umiddelbart etter tverring.
Dette skjer også ved tverring av de andre behandlingskjedene, og er det unike ved myopraktikk.
Ved denne dype og noe «voldsomme» tverringen, er målet å ta ut spenninger, muskelknuter osv. i hele behandlingskjeden. Man kan tenke seg at man «sjokker» hele kjeden til å gi slipp på spenninger gjennom forskjellige mekanismer og bestanddeler.
Når man tverrer et behandlingspunkt, er det antagelig flere mekanismer som utløses. Man kan tenke seg at man stimulerer nerveimpulser som skyter ut i utbredelsesområdet for nerven, samt til sentralnervesystemet, noe som i sin tur kan gi en direkte effekt og en autonom reaksjon.
Man gir en lokal tøy av muskel og fasciafibre, men gir også økt blodsirkulasjonen lokalt etter draget, en såkalt reaktiv hyperemi.
En local twitch response (LTR) er en refleks som under tverring av muskelen antas å ha stor betydning for det lokale myofasciale triggerpunktet, men antas også å kunne påvirke hele den myofasciale kjeden.
Under tverringen med myopraktorens albue trykker man på vevet og endrer kortvarig cellenes ytre form i mange celler hos pasienten. Nyere publikasjoner omtaler dette og denne fysiske endringen av cellemembranen skaper et lite elektromagnetisk felt som følge av spenningsforskjellen over cellemembranen. Dette elektromagnetiske feltet brukes i kommunikasjonen mellom celler over lange avstander i lydens hastighet, og man kan tenke seg at en kraftigere tverring kan gi kraftigere effekter over lengre avstand innenfor behandlingskjeden.
Samtidig kan man tenke seg at man «sjokker» væsken i både muskler, bindevev, blod og lymfebaner samt facia rundt karene, noe som øker lumen og kan skape en utvidelse av venøse årer og lymfeårer, og dermed drenere muskelen for overtrykk.
Biotensegrity-prinsippene viser også at en dysfunksjon med hevelser eller drag gir
mekanisk kraftoverføring av dysfunksjonen ut i hele den funksjonelle enheten som utgjør en behandlingskjede.
Hyaluronsyre som utskilles av faciacytter og som fungerer som glidemiddel mellom lagene i myofascia, kan endres og da fungere mer som lim og dermed danne arkitektoniske endringer og fortetting i fascia. Ved dype drag vil mye trolig denne fortettingen oppløses, og fasciacyttene utskille ny frisk hyaluronsyre.
Behandlingen oppleves ofte tøff både fysisk og psykisk for pasienten. Behandlingsreaksjoner kan være overdreven latter, uforklarlig gråt, frost, skjelvinger og stor grad av kaldsvetting.
Utover dette er det ikke uvanlig at pasienten får bloduttredelse (blåflekker) på behandlingsområdene, og opplever «gangsperre» som varer noe tid, etter de tverrende dragene.
Etter en myopraktikk-behandling forventer vi at myoser (muskelknuter) forsvinner, og at muskeltonus og ødematøs muskulatur normaliseres.
Pasienten skal ha betydelig mindre smerte samt være mer bevegelig.
Når intramuskulært overtrykk er tatt ut og spenningene er borte, har man ikke lengre trykk på nervene, men det er nå den egentlige og langsiktige legingen starter.
Muskelen og fascia kan igjen begynne å virke som den skal og pumpe normalt (ut med avfallsstoffer og inn med nytt nærings og oksygenrikt blod).
Behandlingen kan på bakgrunn av dette beskrives som en «kick-start».